Struktur setter muligheter, ikke en ferdig form
En minerals krystallstruktur beskriver et ordnet arrangement av atomer. Dens ytre vane beskriver formen du kan se. Disse ideene er beslektet, men ikke utskiftbare. Det samme mineralet kan vokse som enkeltkrystaller, tett pakkede korn eller strålende aggregater. En lærebokstegning viser en ideell geometri; en naturlig prøve registrerer også rommet, kjemien og vekståpenheten som fantes på det bestemte stedet.
Når nabokrystaller møtes, begrenser de hverandres vekst. Et korn innesluttet i en bergart kan aldri utvikle en fullstendig ytre flate. Et åpent hulrom kan la flatene utvikle seg friere. Derfor kan en glitrende, velformet krystall og et lite iøynefallende korn være samme mineral. Attraktive flater er bevis på vekstforhold, ikke et mål på vitenskapelig betydning eller verdi.
Tre veier til en krystall
Avkjølte smelter: konkurranse i en bergart
Når magma avkjøles, krystalliserer mineralene etter hvert som forholdene tillater. Kjemi, trykk og avkjølingshistorien påvirker den resulterende sammensetningen. Granitt inneholder vanligvis kvarts og feltspater sammen med andre mineraler. Særlig grovkornede pegmatitter kan utvikle seg der smeltens sammensetning, flyktige komponenter og vekstforhold gunstiggjør store krystaller; «langsom avkjøling» alene er en ufullstendig forklaring.
Mineralbærende væsker: årer og hulrom
Væsker som beveger seg gjennom sprekker kan transportere oppløste bestanddeler. Endringer i temperatur, trykk, væskekjemi eller reaksjoner med omkringliggende bergart kan fremme utfelling. Gjentatte væskeepisoder kan gi lagdelte fyllinger eller etterfølgende mineralgenerasjoner. En åre er derfor et spor å undersøke, ikke bevis på at alt i den ble dannet samtidig.
Fordampning: endringer i konsentrasjon
Når vann fordamper, blir oppløste bestanddeler mer konsentrerte, og mineraler kan felles ut. Halitt (steinsalt) og gips er kjente fordampningsmineraler. Hvilken fase som dannes, avhenger av løsningens kjemi og forholdene. En hvit skorpe ved en tørkende pytt identifiseres ikke bare ut fra omgivelsene eller fargen.
Uvanlige vaner krever vanlige spørsmål
Nåleformede krystaller kalles akikulære; flate krystaller kan være tavlformede; druelignende avrundede overflater beskrives som botryoidale. Disse ordene hjelper til med å beskrive geometri uten å hevde et mineralnavn. Lignende aggregatformer finnes i ulike mineraler. Fibrøst utseende materiale krever særlig forsiktighet, siden utseendet alene ikke kan utelukke en innåndingsfare. La ukjente fibre være urørt, i stedet for å dra dem fra hverandre for å se nærmere på dem.
Tvillinger er sammenvoksninger med et bestemt krystallografisk forhold. De er ikke bare to krystaller som berører hverandre. Dendrittiske mønstre kan ligne grenede planter, men de viser uorganisk vekst. Avrundede eller grenede teksturer kan speile hvordan materialet nådde en voksende overflate, men et enkelt håndstykke fastslår sjelden hele mekanismen. Beskriv mønsteret først, og sammenlign deretter en foreslått forklaring med den geologiske settingen.
- Vane
- Synlig vekstform
- Struktur
- Atomær oppbygning
- Tekstur
- Forhold mellom korn
Edelsteinsutseende har en geologisk historie
«Edelsten» er en bruksbetegnelse, ikke ett geologisk opphav. Rubin og safir er varianter av korund; smaragd er en variant av beryll. Dannelsen deres innebærer bestemte kjemiske forhold og geologiske settinger, som varierer mellom forekomster. Fargen kan skyldes sporstoffer, defekter eller andre mekanismer. En grønn gjennomsiktig prøve er ikke fastslått å være smaragd bare fordi den ligner en illustrasjon.
Klarhet og farge kan også påvirkes av inklusjoner, sprekker og behandlinger. Noen indre trekk bevarer informasjon om miljøet krystallen vokste i, mens andre dannet seg senere. Å avgjøre naturlig opphav eller behandlingsstatus er spesialisert gemmologisk arbeid. Denne veiledningen autentiserer ikke edelstener, skiller ikke ut alle syntetiske produkter og anslår ikke markedsverdi. En dokumentert laboratorierapport besvarer et annet spørsmål enn en nybegynners beskrivelse av vaner.
Se etter tegn på et andre kapittel
En pseudomorf bevarer den ytre formen til et tidligere mineral etter erstatning eller omdanning. Dens nåværende form kan derfor peke mot en tidligere fase i stedet for å identifisere den nåværende sammensetningen. Forvitring kan dekke krystaller med oksider, løse opp kanter eller etterlate hulrom. Sprekker kan fylles med et yngre mineral. Disse overprøvingene forklarer hvorfor en prøve kan inneholde tilsynelatende motstridende spor.
Spør hvilket materiale som skjærer, dekker eller omslutter hvilket annet materiale. Slike forhold kan antyde en relativ rekkefølge, men de må kontrolleres nøye. Fotografer hele prøven før du forstørrer én attraktiv krystall. Omgivelsesmassen (matriksen) kan inneholde det sterkeste beviset på hvordan mineralsamlingen dannet seg. Bevar denne konteksten i stedet for å klippe den bort bare for å lage en mer ryddig utstilling.
Forankre historien i en kilde
Sammenlign observasjonene dine med beskrivelser av den faktiske fyndigheten eller geologiske enheten, når de er tilgjengelige. British Geological Survey og U.S. Geological Survey gir tilgjengelige utgangspunkt for bergartsdannende prosesser. Lokale geologiske kart, museumsregistreringer og publiserte studier av forekomster kan tilføre detaljer som en generell krystallveiledning ikke kan gi. Merk en foreløpig dannelseshistorie tydelig som foreløpig.
- British Geological Survey — geologiske kart, forskning og læringsressurser.
- U.S. Geological Survey — geologiske prosesser og mineralressurser.
- Gemological Institute of America — forskning på edelstener og utdanningsressurser.